(Høgskoleavisa i Trøndelag) Høgskolelektor Walter Keim ved Høgskolen i Sør-Trøndelag betegner seg selv som en bortskjemt kverulant. Bortskjemt fordi han som regel vinner til slutt. På lista over angrepsmål står den tyske forbundsdagen, tyske ukeblader og HiST-ledelsen.
Høgskolelektor Walter Keim har et helt vanlig kontor. Det er ikke en lovtekst å se. Ikke en Hovedavtale i sikte. Ikke et arbeidsreglement, ikke en skarve tariffavtale en gang. Walter Keim kom til Norge for første gang da han var 22 år gammel. Den tyske teknologistudenten ville som hundretusener av andre europeere se Nordkapp og midnattssol. Men det ble mer enn det. Etter gjentatte norgesbesøk flyttet han hit i februar 1982, og ble i 1997 ansatt ved HiST Institutt for databehandling – det som nå heter Avdeling for informatikk og e-læring (AiTEL).
Lille Marius
Walter Keim er ikke spesielt rojal av seg, men reagerer som er terrier på det han oppfatter som urett. Og da det norske kongehuset fikk gjennomgå i lurvete tyske ukeblader, syntes han det var langt over grensa.
– Løgner og fantasier ble servert helt uten blygsel for et intetanende tysk publikum, og jeg synes ikke verken kongefamilien eller tyske lesere fortjener en slik behandling. Spesielt gikk det utover Marius, sønnen til Mette Marit. Ukebladene påstår at han har blitt satt på sidelinja og ignorert av sin egen mor, at han skal være dypt deprimert. Alle som har sett scener fra slottsbalkongen eller i andre sammenhenger vet at dette er oppspinn. Det vil si vi som bor i Skandinavia. Tyskerne vet det ikke. Det er derfor jeg klaget bladene inn for den tyske varianten av Pressens Faglige utvalg (PFU).
Vant saken
For ikke lenge siden ble klagene behandlet, og Walter Keim fikk medhold. Hele åtte ukeblader ble dømt av den tyske varianten av PFU, men fordømmelsen var ikke sterk nok til at ukebladene er forpliktet til å ta inn et dementi på sin førsteside.
– Det var ergerlig. For om så hadde skjedd, hadde disse lurvete bladene tapt penger. Undersøkelser viser nemlig at når et slikt dementi trykkes på førstesiden, går salget av bladet ned med 20 prosent. Det hadde ikke vært meg imot. For meg må denne gjengen bare gå konkurs. Det ville ikke vært noe tap, sier den kompromissløse sannhetsjegeren.
Også Bundestag
Walter Keim oppdaget også at Tyskland var ett av de få land i Europa som ikke hadde en egen offentlighetslov. Norge har som kjent det, og hovedprinsippet er at alt skal være offentlig tilgjengelig for allmennheten – unntatt det som av godt begrunnede årsaker kan holdes hemmelig.
– Vi tyskere (han er fortsatt tysk statsborger) har en annen rettighet, nemlig retten til å sende et brev (en petisjon) til nasjonalforsamlinga (Forbundsdagen). Der kan vi påpeke hva som er galt med styre og stell i landet, og foreslå endringer. Jeg sendte flere brev til Forbundsdagspresidenten og mente at også Tyskland måtte innføre en offentlighetslov. Nå, tre år etterpå, ble en slik lov nettopp vedtatt i Forbundsrepublik-ken – mot regjeringa Schrøders vilje. Jeg hadde en alliert i Forbundsdagen, nemlig representanten Jörg Tauss, og han var til god hjelp.
– Taus?
– Tauss med to s-er. En sosialdemokrat. Loven er nå vedtatt, og blir innført den 1.1.2006.
Tre uker er 15 arbeidsdager
På den mer hjemlige fronten har Walter Keim også ført en langvarig og intens strid. Kortversjonen er at lærerne ved høgskolene har tre uker på seg til å rette prøver som studentene har levert oppunder jul. Walter Keim mente at tre uker nødvendigvis betydde 15 arbeidsdager, noe som HiST ikke var enige i. HiST inkluderte også fridager i treukersbegrepet, noe som i praksis ga ni arbeidsdager. Da Walter oppdaget dette startet en ørkenvandring som varte i ett og et halvt år. Brevstrømmen fra høgskolelektorens pult med krav om innsyn i vedtak og dokumenter var endeløs, og både HiST og departementet måtte til slutt bøye av. Så sent som i juni i år vedtok derfor høgskolestyret ved HiST at tre uker sensureringsfrist betyr 15 dager. Og det etter forslag fra studentrepresentantene i styret.
– Det gledet meg mest at det var de som forsto det først, sier Walter Keim.
Jern & brutal
– Hvor kommer denne energien og opposisjonstrangen fra?
– Jeg bare reagerer når jeg synes jeg må. Det er alt for mange som bare trekker på skuldrene av misforhold i samfunnet. Dessuten har jeg kanskje lært en lekse av tysk fagbevegelse. Jeg er nemlig fortsatt medlem av I.G. Metall, det tyske jern- og metallarbeiderforbundet. Det er en ganske kontant gjeng.
– Også kalt jern & brutal. Hvorfor?
– Fordi jeg som nyutdannet ingeniør fra universitetet i Berlin ble organisert der i likhet med alle som jobbet i konstruksjonsbransjen.
– Hva slags jobb hadde du?
– Jeg jobbet med vindmøller, teoretisk maskinbygging kalles faget.
– Du slåss mot vindmøller allerede på det tidspunkt?
– Nei, med vindmøller, smiler den prinsippfaste høgskolelektor fra Tyskland.
Hentet fra Høgskoleavisa i Trøndelag 25. oktober 2005.